Det var små bilder i svart-hvitt, usammenhengende og uforståelige. Som når bestefar pekte i fotoalbumet sitt, sa at jeg skulle se der og der, og fortalte de samme historiene om igjen, om krigen, om arbeidere med mørke jakker og med store never. De stod alltid med noe i hånden, holdt liksom på noe. Med den skrukkete fingeren sin pekte han på kameratene som var døde. De var alltid døde. Mennene i svart-hvitt.

Jeg husker filmene, først kom de helt korte, mange bilder etter hverandre i svake farger. En film som snurret seg frem fra bakhodet, som trengte seg forbi og gjennom det tykke hjernevevet. Det kjentes som små glødetråder, varme stikk som brant seg frem til netthinnen.
Og selv om jeg stod opp fra sengen fortsatte det, bildene og filmene. Jeg mistet oversikten. Men det var også noe betryggende ved dette uforståelige. Mangelen på kontroll. Stemmen av min egen stillhet. Jeg sov ikke. Bruddstykker av det jeg hadde glemt, tiden jeg var reist fra, stedene jeg aldri ville tilbake til. Avskjeden med luften.

Jeg sitter på toget, det er mørkt ute så vinduene blir speil som reflekterer innsiden av vognen.
Du har skrevet noe bak på avisen, til venstre for "fem på gaten", du har brukt blyant.
Å behandle negative tanker av fryktede situasjoner må betraktes som hypoteser som kan testes.
Jeg pakker avisen ned i bagen, tenker at noen ganger er du bare så gjennomsiktig og forutsigbar.
Jeg har ikke sett mamma på åtte år.
Det føles rart når jeg sier det høyt, selv om jeg sier det inne i hodet mitt. Med min egen stemme.
Mamma. Jeg husker hvordan hun lå i sengen og skrek til meg og broren min.
Hvor kvalme vi var, hvor kvalme vi gjorde henne. Hun hatet oss. Broren min skrek tilbake.
Jævla narkis, forpulte drittkjerring, vi hater deg også! Så gikk vi. Vi gikk sammen ned trappa og inn på kjøkkenet. Der begynte broren min å gråte, jeg hadde aldri sett han gråte før. Aldri. Så dro vi. Broren min og jeg.
Jeg prøver se ut av vinduet, presser ansiktet helt inntil. Nesen blir kald.
Men det er ikke noe å se på der ute, bare mørke skygger og tett skog.
Jeg tenker på broren min. Vi spiser is i skolegården, sitter med ryggen inntil ballveggen.
Vi er helt alene, for det er lørdag. Og det er helt tomt og stille. Men broren min sier at hvis jeg hører godt nok etter, hvis jeg holder pusten, da kan jeg høre alle stemmene, høre noen løper og roper, ballveggen som gir etter og hoppetau som smeller taktfast ned i bakken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende