Så møtes vi endelig. Astrid. Uorginalt og klassisk. Men mest av alt har jeg følt medlidenhet.

Gardinene lager myke og rytmiske bevegelser inn i rommet, det er første gang jeg sitter her i dagslys.
Jeg tegner sirkler med tommel og pekefinger mot hverandre på bordet.
Tulipanene er borte. Den svenske vasen også.

Første gang jeg møtte Thor var jeg ikke spesielt imponert.
Han liker å høre den historien, om alle overveielsene jeg hadde.
Motstanden jeg følte.

Drømmen:

Jeg våkner midt på natten, jeg vet det er midt på natten fordi alt er så stille.
Og det er mørkt, både inne og ute. Jeg står opp av sengen, går ut av soverommet og inn til stuen.
Det er ikke der jeg bor nå, jeg går rundt i huset vi bodde i før.
Stuegulvet er nylakkert og alle møblene er dekket av hvite laken.
Bak lenestolen ved vinduet sitter en naken baby som blør ut av ørene.
Tynne, mørkerøde striper renner videre nedover halsen, og blodet samler seg i et bredt mønster på brystkassen.
Dette synet påvirker meg overhode ikke, av en eller annen grunn fremstår situasjoen helt naturlig.
Og jeg finner ingen grunn til å handle på noe av det som skjer.
Jeg snur og går inn til kjøkkenet. Der sitter mormor.
Hun har på seg en mørkeblå skidress og legger en kabal på kjøkkenbordet.
Jeg henter en melkekartong ut av kjøleskapet og finner frem et glass.
Men i det jeg løfter glasset ut av skapet går det i oppløsning, glasset mister formen og blir til en seig og flytende masse som forsvinner gjennom fingrene mine. Mormor ler. Men egentlig er det babyen som ler.
Mormor har babystemme.
Og akkurat denne vrangforestillingen gjør noe med meg. Jeg blir redd, og det blir plutselig kaldt i rommet.
Det blåser vinter inn fra åpne vinduer.

Thor spurte om jeg hadde parallelle samtaler med meg selv under drømmen, om jeg korrigerte noen av scenene,
eller stilte spørsmål ved det jeg så. Jeg kan huske et maleri som hang på veggen i stua. “In Beauty” av Elling Reitan.
Jeg kjente igjen den hvite hesten og den blå fargen.
Og da tenkte jeg, at det bildet umulig kan henge her, nå, for det jo ligger i skuffen på galleriet nede i byen.

Jeg tegner ikke på bordet lenger. Jeg sitter stille med hendene i fanget. Venter.
Gardinene holder pusten. Det er som om alle lydene i dette rommet kapsles inn i et vakuum, det bruser mot trommehinnen. Døren går opp og der står Astrid.
Nå er hun her, hun har kommet.
Og vi ser på hverandre, hun ser på meg fra døråpningen, jeg ser på henne fra stolen ved vinduet.

Så kjenner jeg sekundet i kroppen som betyr at nå er det over.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende