I en strøm av dette gale, det som ikke er som det skal, smiler jeg tilbake. Til alle jeg møter, så klart. Og det er ikke slik at de, de andre, ikke vet hva som foregår, ikke vet hva som gjemmer seg her. Her hos meg. Neida, det vet alt. Og jeg, og de, later som om vi ikke vet hva som skjer når jeg stempler ut. De tenker sikkert at det er mye verre, eller kanskje ikke så ille, men likevel, det er ikke bra. På en måte trives jeg også, med denne terrorbalansen. At de vet, og jeg later som om de ikke vet, og de bare vaker rundt og tar ikke tak i noe av det som drypper fra meg. Og jeg er bare glad til i grunnen. Det er sant. Jeg er ikke misfornøyd, eller noe. Men det tror jo ingen på. Og på mange måter er jo det hele fuckings problemet. For det finnes ingen svar eller logikk. Det gjør ikke det. Hva så? Greit for meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han har skrevet setninger med løkkeskrift på en gul post-it lapp.
Jeg holder lappen i hånden.
Ser alle ordene vi bare låner, de jeg ikke orker å kjenne på.
De ligger her, akkurat her, mellom fingrene mine.
Og han åpner kjøleskapet og drikker melk rett fra kartongen, som om ingenting er forandret.
Katten smyger seg mellom bena hans.
Limet kleber seg mot fingertuppene mine.
Ordene sitter fast, jeg bretter lappen sammen og putter den
ned i bukselomma.
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, skal jeg i det hele tatt svare?
Jeg sier ingenting, bare smiler, stabler oppvask, nikker.
Han bøyer seg ned og stryker katten over ryggen.
Langsomme og kjærlige bevegelser.

Vi så en film i går.
Dette ene scenebilde var fra en leilighet i New York.
Det handlet om et kjærestepar.
Hun var døv, han var lærer og visstnok en politisk aktivist.
Jeg tror hun var en skribent, skrev for ulike magasiner, freelanser eller noe.
Hun skrev også små lapper hvor det stod: “Our house made of paper” og “You are more then less”
De hadde soverommet sitt midt i stuen, og over sengen hang det et bilde der det stod “Dream”
Bokstavene blir mindre og mindre.
Vi fikk vite at hun er hele tiden sint på kjæresten sin. Men så kan hun ikke rope, eller kjefte.
Så hun skriver noe på en laptop som står på kjøkkenbordet. Fingrene hamrer på tastaturet.
De har en hund, labrador retriever, som har et rødt tørkle rundt halsen.
Hunden vandrer uvitende mellom dem i leiligheten. Er scenepynt.
Det blir 11 september 2001. Det er vel det filmen egentlig handler om.
Et melkeglass på bordet rister, og melken lager små bølger. Alt dette i nærbilde.
Vendepunktet i filmen. Skjelvet.
Tårnene utenfor som faller sammen. Ukene går.
De strever, forholdet er i ferd med å rakne.
Bryte sammen.
Vi hører at han forteller til en venn på telefonen at han vil flytte ut av leiligheten.
Hun kan jo ikke høre samtalen, den døve kjæresten, for hun står alltid med ryggen til.

Jeg ser på den tomme melkekartongen han har satt fra seg på benken, reiser meg opp fra stolen og kaster den ned i søppeldunken.
Han løfter katten opp, holder den foran seg og klemmer den inntil kinnet sitt.
Jeg prøver å smile, men kjenner ingenting, husker bare alle ordene ligger der.
Som krøller seg i munnen, som dyttes nedover.
Vi forblir tause, stille.
Han ser på meg, og jeg ser på han.
Men ikke noe skjer.
Før kunne jeg blåse navnet hans ned i hendene mine som jeg hadde formet som et beger, og kaste han ut.
Tenke at det ville gjøre noe mellom oss sterkere, bedre.
Jeg husker plutselig  “You are more than less”
og kjenner at det må være sant, selv om jeg ikke helt forstår hva det betyr.
Det er uansett denne trange stillheten som holder oss sammen.
Gjør oss mindre, holder oss flytende.
Og at jeg fremdeles tåler katten hans, selv om jeg er allergisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Husker du sommerferiene vi hadde hos mormor?
To lange sommermåneder hvert år.
Markjordbær, skuldre som ble brente, grønske på buksa, lukten av kuene og mormors eggehakk med gressløk
Vet du hva, jeg husker nesten ingenting. Var jeg i det hele tatt der, så du meg?
Jeg tror jeg må ha sovet hele tiden.

Jeg overlever fordi jeg tar forhåndsregler. Fordi jeg alltid spiller meg ut i svarthvitt.
Det er disse små, og mange, forhåndsregler som beskytter, men også holder meg så fast i min egen tilværelse.
Som gjør at jeg ikke forsvinner. Du forstår at det ikke er lett å leve slik.
Jeg er fengslet  og samtidlig i fri dressur, min egen lydige slave. Noen ganger viljeløs, bare bundet av min egen patetiske håpløshet. Og ja, det er virkelig patetisk. Dramatisk blodig og kvalmende. Men helt uunngåelig.

Vet du hva jeg gjorde? Jeg hentet mobilen min og skrev; Ring meg, ring meg, ring meg, knull meg, knull meg, smak meg, bit meg, lugg meg, knull meg, slikk meg, snu meg, klyp meg, kyss meg, knull meg, ring meg. Og del meg i to.

Jeg ser den samme scenen om og om igjen. At han leser. Står kanskje på kjøkkenet, de andre sitter ut i stua, tett sammen i sofaen og se finalen i Norske talenter. Blikket hans, jeg ser det så klart gjennom denne tåken som ligger mellom her jeg er og der borte. Den pulserende intensiteten. Og fordelen med slik lidenskap og lidelse, er at han kan påvirke formen. Han gløder, han dirrer, men føler seg også svak og skuffet. Og jeg merker tankene hans, bildene han lager, fargene som blandes sammen. Og innbiller meg at jeg kan føle denne bevegelsen som min sms skaper. Dette ropet. Som bare han hører.

Herregud, jeg må jo leve slik, skjønner du ikke det? Det finnes ingen alternativer.
Jeg kan ikke flytte ut av dette stedet som aldri får meg videre.
Det er dette usynlige merkbare som på en defekt måte rettferdiggjør det jeg har gjort.
Det som jeg har tatt bort.
I alt det blodet, det varme blodet som fløt under meg, som rant ut av meg, og jeg sa hele tiden til meg selv:
Jeg ser sammenhengen i alt, en lang rekke hendelser som strekker seg tilbake til det jeg har glemt, dette perfekte mønsteret er lagt ut foran meg, og det er bare jeg som kan forstå det, som kan se det.

Hører du etter, forstår du noe av dette, er jeg fremdeles din søster?
Lysene som flakket i vinduskarmen, og dette smilet hun alltid fikk når hun trodde vi sov.
De tunge armene hennes som hvilte i kors over brystet,
det heklede sjalet som luktet brent ved og sukkerkokte jordbær.
Synden og skammen som gikk i arv. Som du slapp unna. Som du ikke kjenner til.
Og noen ganger tenker jeg at dette er straffen, dette er boten jeg må betale.
Noe jeg for alltid må bære.
Min eksistens har blitt så avhengig av dette håpløse som vi har skapt sammen.
Og min egen gjennomsiktige beskyttelse gjør at jeg fortsetter uten mening.
Holder denne balansen; at du for alltid må være der og jeg her.
Som gjør at jeg ikke lenger husker hvorfor jeg fortsatt lever.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi ser en film om real fucked up kids, vi drikker cola på glassflaske og spiser potetgull med paprika.
Først tenkte jeg at filmen var et kunstnerisk alibi for å lage mykporno, en elevert utgave med masse B-skuespillere.
En lyshåret cheerleader på sytten som knuller faren sin, eller det var kanskje han som knulla henne, uansett likte de det begge to.
Innblikk i rike familier med sine kjente og kjære problemer; utroskap, svindel, piller, løgn, hotellrom, rebelske tenåringer, 
smykker, sportsbiler og flere piller. Et mørkt sluk av håpløshet, sex og dollar.

Greit nok. Jeg har massevis av tid å kaste bort. Filmen handler ikke om en dritt likevel.

Han er egentlig fra Bergen. Og jeg har begynt å røyke igjen. Et merke som ikke fantes da jeg røyka før.
Men jeg røyker nå. Halve sigaretter med lebestiftmerker.
Vi røyker sammen, fyren fra Bergen og jeg. Spiser potetgull og drikker cola.

- Jeg tror det skjer noe snart.
- Å, hva da, skjer noe, hva da?
- Ett eller annet, noe ubehagelig, noe plutselig.
- Mener du filmen nå?
- Nei, jeg snakker ikke om filmen.

En av karakterene nevner Sharon Tate, og jeg kommer på at jeg har glemt henne.
Nå er hun dau og jord og borte. Jeg teller sigarettene jeg har igjen i pakken, hvis jeg røyker fire til er den tom.
Jeg venter på røykhosten som ikke kommer. Drikker mer cola. Ser på bergenseren gjennom bunnen i flasken.
Han er ikke mye pen. Han er faktisk litt tjukk.
Men han har denne flotte leiligheten, og bilen og pillene.
De hvite runde med delestrek. De som glaserer nervetrådene mine og smiler til meg innenfra.

- Liker du filmen, eller?
- Jeg liker filmer som egentlig ikke handler om så mye.
- Du trenger noen som kan fortelle deg hva som er galt du.
- Jeg vet hva som er galt og trenger ikke noen til å fortelle meg det.
- Men det er ikke det samme.
- Samme som hva da?
- Liker du filmen?
- Hvilken film?
- Den vi ser på nå
- Jeg liker at noen forteller meg hva som er riktig.

Bergenseren henter mer cola fra kjøleskapet.

Filmen er inne i sin avsluttende fase, en slag oppsummering av moralske undertoner og dobbelbunn som strekkes ut.
Hvor simple scener blir tillagt en ny dimensjon, hvor vi egentlig ble lurt, for la vi ikke merke til lappen på nattbordet eller bilen som stod parkert på motsatt side av fortauet.
Vennskap settes på prøve, livsdrømmer rakner, kredittkort sperres, utroskap ser dagslys, faren som knuller datteren blir kvalt med en pianostreng, gutten som egentlig elsker kjæresten sin knuller en mannlig prostituert, som også knuller mora hans og kjæresten, en skilsmisse som blir altfor dyr, om diamanter og sportsbiler som egentlig er substitutter og karbon, en liten gutt som ligger i et badekar med sølvtape på munnen, lange utredninger om ørkenlandskap og replikker som er så kompliserte at vi skjønner at vi ikke skjønner en dritt og tenker at Jøss, dette må være deep shit og dype greier.

- Hva er du flink til, spør bergenseren.
- Jeg er ganske flink til å få andre til å være utro.
- Det er jo også noe.

Han har paprikakrydder rundt munnen. Og jeg har pålimte negler.
En venn av meg kaller det nailpower. Jeg tenker at det har hun veldig rett i.
Jeg vinker bergenseren bort til meg med en pekefinger,
Han reiser seg langsomt opp, vakler mellom glassflasker og potetgullposer.
Filmen, som egentlig er to filmer, er slutt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De langsomme dagene kroppsvisitere meg.
Med kalde og klamme fingre.
Og jeg prøver å huske alt som ligger under.
Skriver bruddstykker forbi et fargesterkt bilde.
Bak skitne vegger som buler utover, som presser meg ut av sengen.
Som lukter eggeskall og meitemark.
Jeg hører hvordan regnet tramper over hodene våre.
Dine albuer som lager merker i huden min. Fargen på neglene dine.
Smilet som manglet en fortann.
Jeg presser gråten nedover. Lukter på håret ditt. Sovner.

Det er sommeren jeg fyller ni år, jeg putter forsiktig to døde fluer ned i en konvolutt og graver den ned bak hekken.
Akkurat det hadde sikkert noe med fattern å gjøre, han var så irriterende lykkelig.
Katten vår, Arne, hadde vært i slåsskamp. Jeg husker blodet som drypper fra øret, hullene  i pelsen hans.
Fattern hadde store hender, digre never. Han lukta øl og sagflis.
Papir mellom stive permer.
Når han var forbanna sa han: Hold nå den lille stygge kjeften din, hadde det ikke vært for meg ville du ikke stått her, du ville ikke levd!
Og når jeg var sint skrek jeg: Din forpulte alkis, jeg hater deg, og jeg kunne ønske du stakk til hælvete!
Vi bodde i et grønt hus. Vegger av papir.
Fattern, Marianne og jeg. Vi hadde ofte fisk til middag.

Nå drikker jeg  åtte pils på fredagskveldene.
Ser Nytt på Nytt, lager ostesmørbrød med sennep.
Slike små rutiner som holder en slags likevekt.
Som driver meg gjennom uka.
Søstra mi som ringer i fylla, hver lørdag, og som griner og klager over fattern.
Som er død. For lengst.
Jeg sier: Marianne, fatter er borte, han er snart jord nå, oppløst, han ække her mer.
Men da griner Marianne bare mer, snyter seg helt inn i telefonrøret, og jeg må si:
Han likte deg alltid best,  sa at du hadde så fin løkkeskrift og langt lyst hår, han smilte mot deg når du ikke så det, Marianne, etter at du hadde lagt deg tok han en liten svamp og børstet sand og skitt av joggeskoene dine.
Han likte deg best, Marianne, alltid.

Det er bare noen få episoder fra oppveksten min jeg husker som ikke handler om fattern og Marianne.
Som ikke smaker blod og lukter øl. Som ikke er blått. Som ikke dunker i øret.
Greinene fra hekken som risper underarmen, som smeller over baken.
Epler som har ligget for lenge på bakken. Våt underbukse.
Noe blått som spiser av hånden min, hardt og varmt.
Jeg prøver å huske ting som jeg burde ha glemt, løse ark, en boble, noe jeg tenkte på før jeg sovnet.
Marianne var alltid der. Under dynen min. Lukten av fatter. Svette og øl.
Jordbær-lipgloss. Marianne som lagde lyder jeg ble skremt av.
Når jeg ble sint på Marianne kalte jeg henne jævla hore.
Fattern bare lo. Rørte i kjelen. Kastet sneipen i vasken.
Stod med ryggen til. Marianne sparket kjøkkenstolen, kastet tallerkenen i gulvet.
Det skremmer meg hvor sint jeg ble, hvor sterk jeg kunne være.
Hvor hardt jeg slo. Og hvor godt jeg syntes det var når hun endelig slo tilbake.
Kinnet som ble varmt, som fikk egen puls og som prikket  nåler lenge etterpå.
Jeg visste, etter slike episoder, at jeg kom til å sove alene, uten Marianne.
Bare da, når dette skjedde, dette mørke, som lugget, som strammet i halsen, bare da savnet jeg mamma.

Og noen ganger savner jeg Marianne, den klamme varmen under dyna.
Albuene hennes, lydene hun lagde.
Men det er for seint for oss. For mye dritt vi ikke orker drasse på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag våknet jeg helt av meg selv, det er lenge siden sist.
Jeg velger å tenke at det må være en god ting, å våkne uten lyd, av fri vilje.
Men når jeg står inne på badet, vasker hendene mine i Lano og ser meg selv i speilet , ser jeg bare et uløselig dilemma.
Og da må jeg jo legge meg igjen. For det er ingen som hører etter lenger.
Alle synger. Spiller. Roper. Bråker.
Jeg hvisker under dyna, små ord, korte stikk, varme pust.
Lydene utenfor når ikke inn til meg.

Kassadama på Rimi sa helt plutselig at kråker er avdøde slektninger som våker over oss.
To poser, svarte jeg, og betalte med kontanter.
Hun løftet hånden og pekte ut av vinduet.
Der satt det fire kråker i et bjørketre.
Fint, svarte jeg, og kunne ikke få meg til å fortelle henne at enkelte kommuner her i landet har skuddpremie på kråker.
Et merkelig og svakt paradoks.
Kassadama hadde hijab. Og hun hadde korte tykke fingre.
Jeg fikk ikke startet bilen min, og måtte ta bussen hjem, selv om jeg hater det og selv om jeg hadde tunge poser å bære.
Kunne selvsagt tatt en drosje, jeg har penger nok, men orker ikke prate mer med folk enn høyst nødvendig.

Jeg legger meg på sofaen, uder pleddet og drikker vin fra kjøkkenglass.
Bestemmer meg for at jeg ikke vil handle på Rimi mer.
Ultra er mer meg. Noen, eller noe, er nok mer meg.
Det snør fremdeles ute, og jeg oppdager at batteriet på mobilen min er dødt.
Nå som flasken er tom og hodet lettere lurer jeg på om mormoren min egentlig likte å fly, selv om hun aldri noen gang reiste med fly. 
Kan det være hun som sitter i bjørketrærne.
Hun sa flere ganger at jeg har en tendens til å misforstå alt som sies uten for min egen kontekst, at jeg venter håpløst på ambisjonene til denne mannen som aldri kommer, men som har vært innom så mange ganger at jeg egentlig ikke bryr meg om kontoen eller bagasjen, bare årene mellom.
Min mormor var veldig klok, som alle mormødre er. Hvordan vet du så mye, mormor?
Det er fordi jeg har hatt så mange livsbelastninger, svarte hun alltid da.
Nå vet  hun sikkert alt. Alt som skjer og skal skje.

“Husk at du skal dø” er kanskje en viktig påminnelse.
Vår egen udødelighet er som skyggen av kroppen, den er alltid der, selv om solen ligger bak en sky.
Tenk at det finnes egne levende skapninger som har som sin eneste misjon å minne oss på det uunngåelige.
Jøss, tenker jeg, er det derfor kråkene ikke stjeler, slik som ravnene gjør, de skriker ikke heller, slik som skjæra ofte gjør.

Jeg leser nye og gamle aviser, liker lyden av papir, følelsen av pekefinger mot tommel og lukten av trykk og hyssing.
Ved døren inn til kjellerboden står en høy stabel med aviser. Jeg knyter en og en uke sammen.
Lager en sløyfe over mandag. Snart er det vel ingen som husker hyssingen lenger heller.


Jeg kjente en som het Jimmy en gang, han gikk  alltid med olabukser som hadde hjørnemerker på høyre baklomme.
Han drakk 10-12 pils hver dag og røyka rullings.
Han hadde halvlangt hår og grønne øyne.
Vi prata sammen ganske ofte, noen ganger på bussholdeplassen, andre ganger hjemme i leiligheten hans.
Han hadde brune panelplater på veggene og et akvarium.
Og mange bokhyller.
Vi prata om det meste og om ingenting.
Jimmy lukta bestandig vondt, men han var sykt smart.
Han lagde fiskeboller med raspa gulrøtter hver tirsdag.
Jeg var glad i Jimmy og Jimmy var faktisk glad i meg.
Han lurte alle. Og så døde han. Helt plutselig.
Jeg så ingen kråker i dagene før,  kan ikke huske det.

Snart spretter bjørka, eller Betula pubescens som Jimmy ville sagt det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det slamrer i en dør, et vindu lukkes. Vinden skifter retning.
Jeg rekker ut hånden min, men han ser den ikke.
Han ser den ikke selv om jeg vifter med den foran ansiktet hans.
Munnen er smal og stram. Han gråter.

Hunden reiser seg.
Jeg heter ikke det jeg heter.

Det lukter sand og gress.
Jeg kjenner meg ikke igjen.
Hunden stikker snuten sin mot benet mitt, dytter meg utålmodig opp på bena.
Det er på tide å gå. Reise. Videre.
Jeg nikker mot mannen. Han snur seg.
Vi går langsomt, som om vi ikke vet hvor vi skal, hunden som er meg, og jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

-Thor, du kan ikke være sint på meg. Da er det bedre om du gråter.
Jeg sitter ved vinduet, ser ned på varmen som lager oljelignende flekker på asfalten ute.
Klokken over døren viser halv fire.

-Jeg er ikke sint, er bare litt sliten.
Stemmen til Thor sprekker og presser seg inn i øregangene mine.
Vi er fanget i en tilværelse som langsomt sklir unna, som presser kroppene våre sammen, som gjør at vi revner på innsiden og gjør det trangt å puste.
Det er disse hvite veggene, de vi ikke kan flytte på, som begrenser hva vi kan si til hverandre.
Thor snur seg i sengen, flytter hodeputen ned mot skulderen.
Han ser på meg med et blikk jeg ikke kan huske jeg har sett før.

-Jeg gikk en tur i dag tidlig, den faste ruten. Ved de gule krakkene satte jeg meg ned, stemmen på radioen i øret blandet  seg inn i min egen. Jeg vet ikke om vi utfylte hverandre, radiomannen og jeg, og det var slitsomt for han fullførte ikke en eneste tankerekke, han bare summet mellom ordene. Men han fikk frem bildet av meg i den lille glassboksen, husker du den drømmen, Thor? Drømmen som jeg drømte i fire deler? Lille meg, som står inne i en glassboks ute på plenen din, og du sitter sammen med Astrid og leser aviser. Du sitter i en blå hagestol av plast, og hvis du hadde reist deg opp og gått bare to skritt ville du knust meg. Dukken i gresset.
(mens jeg sier dette løfter jeg pekefingeren mot nesetippen min, og stryker den i små sirkler, for da vet jeg at Thor vil
tillegge bevegelsen en uforklarelig  betydning,  og tenke at det jeg forteller er viktig)
En gammel dame satt på den krakken som står med ryggen mot bensinstasjonen, hun røkte en sigarett med hvitt filter.
Hun hadde svarte heklede hansker på, tok korte trekk og blåste fort ut.
Hun nikket til meg, smilte forsiktig, så jeg dro øreproppene ut og flyttet meg bort til den samme krakken.

-Jeg begynte å røyke når jeg fylte åtti år jeg.
- Åh?
-Ja, for da tenkte jeg at det ikke kunne være så farlig.
-Nei, det er sikker sant.
-Tusenvis av tråder er festet til hvert valg en tar, og hvert valg kan ødelegge livet ditt, men det kan ta tjue år før du skjønner det.

Hun la sigrattstumpen ned i et etui av lær, hun tok av seg hanskene og la de på plass i en lomme i vesken.
-Jeg heter Evelyn, sa hun og reiste seg. Hun børstet av seg usynlig støv, hånden som klappet kjolestoffet hadde tykke blodårer som krøllet seg og løftet huden opp.
Det er sikkert på grunn av varmen, tenkte jeg.

-Jasså, har du fått en ny venninne? Thor smiler fra sengen, det lille ansiktet hans går nesten i ett med putetrekket.
-Ja, det har jeg. Jeg drar ut skuffen på nattbordet og finner den svarte kammen.
Thor har aldri brukt kam før, han har hatt for kort hår til det, dessuten ville det føles like unaturlig som å si at han elsker meg.
Så spytter jeg på kammen og grer håret hans bakover.
Han lukker øynene, fletter fingrene sine sammen og legger de under dyna.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klokken har akkurat passert syv.
Ingen travle skritt i gangene, ingen elektroniske pip eller dører som åpnes og lukkes, biler som parkeres, ingen høye stemmer utenfra.
Det er en merkbar stillhet som ligger i luften, et trykk som presser hårene på armen bakover, som gjør halsen stram.

Hvis jeg vil, kan jeg late som om vi er helt alene i verden.
Frakoblet alt annet, lukket inn i dette vakuumet, gjemt bort bak disse hvite veggene.
Ingen vet at vi er her. Ingen savner oss.
Vi har denne ene sengen, den lille vasken på veggen, nattbordet og stolen ved vinduet.
Vi trenger ikke mer.

Thor sover.
Han puster nesten lydløst.
En blå nattskjorte som ikke er kneppet igjen viser brystkassen hans, grått hår, blek hud.
Jeg legger hånden min over hjertet hans, kjenner varmen som oppstår i kontaktpunktet, føler hvordan kroppen heves og senkes under hånden. Thor ser så naken ut, så liten, som om han har krympet.
Jeg legger ansiktet mitt ned på brystkassen, det lukter såpe og antibiotika.
Jeg presser tungen min ned i huden hans og klyper han med tennene mine.
Han smaker ingenting.

Thor har aldri sagt at han elsker meg.
-Det føles unaturlig å si det, du vet jo hvordan jeg er, sier Thor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Thor og jeg sitter i hagen, vi drikker hvitvin.
Det er søndag og blå himmel.
I dag har vi god tid, vi skåler i høye glass og myser mot solen.
Fra dype lenestoler med pledd og puter leser vi aviser, og hvis vi finner noe spennende leses det høyt for den andre.
I slike stemninger merker jeg sammenhengen, den som ligger mellom meg og Thor.
Vi spiser druer og jordbær, og hører morgenkonserten på radioen.

Lovise vinker bak hekken, hun er den eneste naboen jeg tåler.
Lovise lever med et synkront perspektiv, hvilket er bemerkelsesverdig nettopp fordi hun har levd i nitti år.
Forskjellen på et diakront og synkront perspektiv har jeg lært av Thor, for Thor vet alt.
For noen dager siden hørte jeg en lydbok av Helene Uri, jeg satt i bilen, på vei til hytta.
Da passer lydbøker veldig godt. Uri gir en lite maskert faglig innføring samtidig som hun tegner frem en historie som skal fange leseren. Jeg hører ord jeg ikke aner hva betyr, insolent og konvergens. Da ringer jeg Thor, selv om jeg vet han er opptatt.
I et synkront perspektiv har man mer oppmerksomhet i hva om faktisk eksisterer i et bestemt øyeblikk, og slik mener jeg Lovise lever dagene sine.

-Det er bare du som tillegger henne det levesettet, Lovise kjenner ikke engang betydningen av ordet, hvorfor skal du alltid gjøre mennesker du liker så fordømt spesielle? Thor kaster stråhatten ned på plenen og vinker Lovise over til oss.
Gjør jeg virkelig de menneskene jeg liker så særegne, skaper jeg unike personligheter, forflytter jeg ordinære tilværelser?
Jeg tømmer resten av hvitvinen ned i glassene og henter opp en ny flaske fra kurven.

Lovise ser alle avisene våre som ligger på bordet, hun løfter og flytter, og legger de sammen med skrukkete og tynne fingre.
Hun rydder litt mens hun sitter her. Plukker visne blader av den hvite potterosen.
Drar i den tykke, brune strømpebuksen sin.

-Jeg var flink på skolen, skjønner dere, jeg var faktisk så flink at overlæreren reiste hjem til foreldrene mine for å be om jeg ikke kunne fortsette på middelskolen. Men vi var åtte unger, det var dårlige tider, og fordi vi ikke hadde nok sko til alle, fikk jeg ikke fortsette. Lovise sitter med store syttitalls solbriller og rødt silkeskjerf i halsen, det smale ansiktet hennes forsvinner nesten bak glassene. Det ser ut som om hun ikke har skuldre der hun sitter. Hagestolen bærer den lille kroppen som en trone, og hun vipper bena rytmisk i luften.
Thor skjenker hvitvin i gjesteglasset og gir det til Lovise.
De skåler, slår glassene mot hverandre, lyden ligner en høystemt C, og Lovise smiler med kritthvite tenner til mannen med universitetsutdannelsen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende