Det slamrer i en dør, et vindu lukkes. Vinden skifter retning.
Jeg rekker ut hånden min, men han ser den ikke.
Han ser den ikke selv om jeg vifter med den foran ansiktet hans.
Munnen er smal og stram. Han gråter.

Hunden reiser seg.
Jeg heter ikke det jeg heter.

Det lukter sand og gress.
Jeg kjenner meg ikke igjen.
Hunden stikker snuten sin mot benet mitt, dytter meg utålmodig opp på bena.
Det er på tide å gå. Reise. Videre.
Jeg nikker mot mannen. Han snur seg.
Vi går langsomt, som om vi ikke vet hvor vi skal, hunden som er meg, og jeg.

Vurdert til: av 42 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

-Thor, du kan ikke være sint på meg. Da er det bedre om du gråter.
Jeg sitter ved vinduet, ser ned på varmen som lager oljelignende flekker på asfalten ute.
Klokken over døren viser halv fire.

-Jeg er ikke sint, er bare litt sliten.
Stemmen til Thor sprekker og presser seg inn i øregangene mine.
Vi er fanget i en tilværelse som langsomt sklir unna, som presser kroppene våre sammen, som gjør at vi revner på innsiden og gjør det trangt å puste.
Det er disse hvite veggene, de vi ikke kan flytte på, som begrenser hva vi kan si til hverandre.
Thor snur seg i sengen, flytter hodeputen ned mot skulderen.
Han ser på meg med et blikk jeg ikke kan huske jeg har sett før.

-Jeg gikk en tur i dag tidlig, den faste ruten. Ved de gule krakkene satte jeg meg ned, stemmen på radioen i øret blandet  seg inn i min egen. Jeg vet ikke om vi utfylte hverandre, radiomannen og jeg, og det var slitsomt for han fullførte ikke en eneste tankerekke, han bare summet mellom ordene. Men han fikk frem bildet av meg i den lille glassboksen, husker du den drømmen, Thor? Drømmen som jeg drømte i fire deler? Lille meg, som står inne i en glassboks ute på plenen din, og du sitter sammen med Astrid og leser aviser. Du sitter i en blå hagestol av plast, og hvis du hadde reist deg opp og gått bare to skritt ville du knust meg. Dukken i gresset.
(mens jeg sier dette løfter jeg pekefingeren mot nesetippen min, og stryker den i små sirkler, for da vet jeg at Thor vil
tillegge bevegelsen en uforklarelig  betydning,  og tenke at det jeg forteller er viktig)
En gammel dame satt på den krakken som står med ryggen mot bensinstasjonen, hun røkte en sigarett med hvitt filter.
Hun hadde svarte heklede hansker på, tok korte trekk og blåste fort ut.
Hun nikket til meg, smilte forsiktig, så jeg dro øreproppene ut og flyttet meg bort til den samme krakken.

-Jeg begynte å røyke når jeg fylte åtti år jeg.
- Åh?
-Ja, for da tenkte jeg at det ikke kunne være så farlig.
-Nei, det er sikker sant.
-Tusenvis av tråder er festet til hvert valg en tar, og hvert valg kan ødelegge livet ditt, men det kan ta tjue år før du skjønner det.

Hun la sigrattstumpen ned i et etui av lær, hun tok av seg hanskene og la de på plass i en lomme i vesken.
-Jeg heter Evelyn, sa hun og reiste seg. Hun børstet av seg usynlig støv, hånden som klappet kjolestoffet hadde tykke blodårer som krøllet seg og løftet huden opp.
Det er sikkert på grunn av varmen, tenkte jeg.

-Jasså, har du fått en ny venninne? Thor smiler fra sengen, det lille ansiktet hans går nesten i ett med putetrekket.
-Ja, det har jeg. Jeg drar ut skuffen på nattbordet og finner den svarte kammen.
Thor har aldri brukt kam før, han har hatt for kort hår til det, dessuten ville det føles like unaturlig som å si at han elsker meg.
Så spytter jeg på kammen og grer håret hans bakover.
Han lukker øynene, fletter fingrene sine sammen og legger de under dyna.

Vurdert til: av 126 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klokken har akkurat passert syv.
Ingen travle skritt i gangene, ingen elektroniske pip eller dører som åpnes og lukkes, biler som parkeres, ingen høye stemmer utenfra.
Det er en merkbar stillhet som ligger i luften, et trykk som presser hårene på armen bakover, som gjør halsen stram.

Hvis jeg vil, kan jeg late som om vi er helt alene i verden.
Frakoblet alt annet, lukket inn i dette vakuumet, gjemt bort bak disse hvite veggene.
Ingen vet at vi er her. Ingen savner oss.
Vi har denne ene sengen, den lille vasken på veggen, nattbordet og stolen ved vinduet.
Vi trenger ikke mer.

Thor sover.
Han puster nesten lydløst.
En blå nattskjorte som ikke er kneppet igjen viser brystkassen hans, grått hår, blek hud.
Jeg legger hånden min over hjertet hans, kjenner varmen som oppstår i kontaktpunktet, føler hvordan kroppen heves og senkes under hånden. Thor ser så naken ut, så liten, som om han har krympet.
Jeg legger ansiktet mitt ned på brystkassen, det lukter såpe og antibiotika.
Jeg presser tungen min ned i huden hans og klyper han med tennene mine.
Han smaker ingenting.

Thor har aldri sagt at han elsker meg.
-Det føles unaturlig å si det, du vet jo hvordan jeg er, sier Thor.

Vurdert til: av 214 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Thor og jeg sitter i hagen, vi drikker hvitvin.
Det er søndag og blå himmel.
I dag har vi god tid, vi skåler i høye glass og myser mot solen.
Fra dype lenestoler med pledd og puter leser vi aviser, og hvis vi finner noe spennende leses det høyt for den andre.
I slike stemninger merker jeg sammenhengen, den som ligger mellom meg og Thor.
Vi spiser druer og jordbær, og hører morgenkonserten på radioen.

Lovise vinker bak hekken, hun er den eneste naboen jeg tåler.
Lovise lever med et synkront perspektiv, hvilket er bemerkelsesverdig nettopp fordi hun har levd i nitti år.
Forskjellen på et diakront og synkront perspektiv har jeg lært av Thor, for Thor vet alt.
For noen dager siden hørte jeg en lydbok av Helene Uri, jeg satt i bilen, på vei til hytta.
Da passer lydbøker veldig godt. Uri gir en lite maskert faglig innføring samtidig som hun tegner frem en historie som skal fange leseren. Jeg hører ord jeg ikke aner hva betyr, insolent og konvergens. Da ringer jeg Thor, selv om jeg vet han er opptatt.
I et synkront perspektiv har man mer oppmerksomhet i hva om faktisk eksisterer i et bestemt øyeblikk, og slik mener jeg Lovise lever dagene sine.

-Det er bare du som tillegger henne det levesettet, Lovise kjenner ikke engang betydningen av ordet, hvorfor skal du alltid gjøre mennesker du liker så fordømt spesielle? Thor kaster stråhatten ned på plenen og vinker Lovise over til oss.
Gjør jeg virkelig de menneskene jeg liker så særegne, skaper jeg unike personligheter, forflytter jeg ordinære tilværelser?
Jeg tømmer resten av hvitvinen ned i glassene og henter opp en ny flaske fra kurven.

Lovise ser alle avisene våre som ligger på bordet, hun løfter og flytter, og legger de sammen med skrukkete og tynne fingre.
Hun rydder litt mens hun sitter her. Plukker visne blader av den hvite potterosen.
Drar i den tykke, brune strømpebuksen sin.

-Jeg var flink på skolen, skjønner dere, jeg var faktisk så flink at overlæreren reiste hjem til foreldrene mine for å be om jeg ikke kunne fortsette på middelskolen. Men vi var åtte unger, det var dårlige tider, og fordi vi ikke hadde nok sko til alle, fikk jeg ikke fortsette. Lovise sitter med store syttitalls solbriller og rødt silkeskjerf i halsen, det smale ansiktet hennes forsvinner nesten bak glassene. Det ser ut som om hun ikke har skuldre der hun sitter. Hagestolen bærer den lille kroppen som en trone, og hun vipper bena rytmisk i luften.
Thor skjenker hvitvin i gjesteglasset og gir det til Lovise.
De skåler, slår glassene mot hverandre, lyden ligner en høystemt C, og Lovise smiler med kritthvite tenner til mannen med universitetsutdannelsen.

Vurdert til: av 129 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gardinene lager myke og rytmiske bevegelser inn i rommet, det er første gang jeg sitter her i dagslys.
Jeg tegner sirkler med tommel og pekefinger mot hverandre på bordet.
Tulipanene er borte. Den svenske vasen også.

Første gang jeg møtte Thor var jeg ikke spesielt imponert.
Han liker å høre den historien, om alle overveielsene jeg hadde.
Motstanden jeg følte.

Drømmen:

Jeg våkner midt på natten, jeg vet det er midt på natten fordi alt er så stille.
Og det er mørkt, både inne og ute. Jeg står opp av sengen, går ut av soverommet og inn til stuen.
Det er ikke der jeg bor nå, jeg går rundt i huset vi bodde i før.
Stuegulvet er nylakkert og alle møblene er dekket av hvite laken.
Bak lenestolen ved vinduet sitter en naken baby som blør ut av ørene.
Tynne, mørkerøde striper renner videre nedover halsen, og blodet samler seg i et bredt mønster på brystkassen.
Dette synet påvirker meg overhode ikke, av en eller annen grunn fremstår situasjoen helt naturlig.
Og jeg finner ingen grunn til å handle på noe av det som skjer.
Jeg snur og går inn til kjøkkenet. Der sitter mormor.
Hun har på seg en mørkeblå skidress og legger en kabal på kjøkkenbordet.
Jeg henter en melkekartong ut av kjøleskapet og finner frem et glass.
Men i det jeg løfter glasset ut av skapet går det i oppløsning, glasset mister formen og blir til en seig og flytende masse som forsvinner gjennom fingrene mine. Mormor ler. Men egentlig er det babyen som ler.
Mormor har babystemme.
Og akkurat denne vrangforestillingen gjør noe med meg. Jeg blir redd, og det blir plutselig kaldt i rommet.
Det blåser vinter inn fra åpne vinduer.

Thor spurte om jeg hadde parallelle samtaler med meg selv under drømmen, om jeg korrigerte noen av scenene,
eller stilte spørsmål ved det jeg så. Jeg kan huske et maleri som hang på veggen i stua. “In Beauty” av Elling Reitan.
Jeg kjente igjen den hvite hesten og den blå fargen.
Og da tenkte jeg, at det bildet umulig kan henge her, nå, for det jo ligger i skuffen på galleriet nede i byen.

Jeg tegner ikke på bordet lenger. Jeg sitter stille med hendene i fanget. Venter.
Gardinene holder pusten. Det er som om alle lydene i dette rommet kapsles inn i et vakuum, det bruser mot trommehinnen. Døren går opp og der står Astrid.
Nå er hun her, hun har kommet.
Og vi ser på hverandre, hun ser på meg fra døråpningen, jeg ser på henne fra stolen ved vinduet.

Så kjenner jeg sekundet i kroppen som betyr at nå er det over.

Vurdert til: av 140 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tar heisen ned i tredje etasje.
Verden om natten er trang og utrygg, alt blir overdimensjonert.
Nervene ligger utenpå den mørke stillheten.
Jeg håper det er noen kjente på vakt, at det finnes babyer på vaktrommet.
Jeg jobbet på avdelingen for noen år tilbake, det var under omleggingen av lettpost i sykehus.
Vi ble i et par måneder plutselig nattvakter for både hofteopererte og nyfødte.

-Hei
-Neimen, er det deg? Mona snur seg i skinnsofaen.
-Så fint at det var du som var her!
-Å?
-Ja, du skjønner, jeg må spørre om en tjeneste.
-Spør i vei du
-Kan jeg låne en av babyene litt?

Jeg nikker mot plastbeholderne på høye hjul.
Det står fire stykker i rommet.
Små dyner med Mikke Mus i blått og rosa.
Mona spør ikke hvorfor, hun løfter ut en blå dyne.

-Ta denne, fem timer gammel, kom tilbake om en halvtime.
-Hva heter den?
-Ingenting, svarer Mona

I heisen opp tenker jeg på hvor lett det er, hvor lett det kan være.
Jeg kan bære babyen uten navn ned til garderoben, putte den i bagen og kjøre avsted.
Lett som ingenting. Vi reiser inkognito, bylten og jeg.
Men ingenting er lett nå.

Thor sover, det lukter medisin av pusten hans. En varm bris av gjær og svovel.
I et dempet sentralnervesystem reagerer han på alt i sakte film.
Bevegelsene er langsomme og ubestemmelige.
Og øynene har forandret farge, blikket er ikke det samme.
Han ser ikke på meg, ikke som før. Han ser ikke meg.
Thor hviler bak sitt eget vindu.

Jeg trekker dyna til side og legger babyen inntil brystet hans.

-Lukt, Thor, lukt på babyen.

Han glipper med øynene, jeg ser han strever med å våkne.
Jeg klyper han i kinnet og gnir pekefingeren inn i brystbeinet.
-Du må våkne, Thor, se hva jeg har hentet til deg.
Jeg løfter babyen helt opp til ansiktet hans.

De sover tett sammen, den navnløse og Thor, ansikt mot ansikt.
Jeg sitter i stolen ved sengen, ser på de to og tenker at de ligner litt på hverandre.

-Du må ikke gå fra meg, Thor.

Jeg løfter opp den gule esken fra nattbordet, og drar plasten av.
Så spiser jeg en stor neve med mokkabønner selv om jeg ikke liker det.

Vurdert til: av 120 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Thor har blitt sykere.
Når jeg kommer sover han tungt.
Dype sukk etter hvert innpust.
Jeg ser at Astrid har vært her, kona hans.
Det ligger en eske med mokkabønner på nattbordet.
Jeg setter meg på stolen ved vinduet, gardinene er trukket for.

-Sover du, Thor?
Det er som om stemmen min blir kastet inn mot veggen, et hult ekko som treffer meg i halsen.
Jeg får lyst til å gråte, krype opp i sengen og gni det våte ansiktet mitt inn mot halsen hans.
Slik jeg har gjort så mange ganger før.

Thor liker ikke spåkoner eller klarsynte.
Han sier det er søkende mennesker som ofte er traumatiserte og mislykkende prosjekter i eget liv.
Men jeg så smilet som lurte i munnviken da jeg fortalte om telefonsamtalen med synske Laila.
Han lo først, fordi hun het Laila.
Laila fikk fødselsdatoen til oss begge. Hun sa at vi hadde kryssende noder. Det betyr at vi har levd sammen før.
Jeg og Thor. Han har vært faren din, sa Laila. Han lærte deg å lese.

Tenkt at vi har levd sammen før, Thor, det føles godt.
Selv om jeg ikke tror på det.
Og selv om jeg ikke tror på det, kjenner jeg at det er sant.
Vi er sant, du og jeg.

Lukten av en nyfødt baby, har du kjent den?
Den sniker seg dypt inn i reptilhjernen, og berører gamle strenger.
Det går ikke an å beskrive den lukten. Men den gjør noe med deg, følelsesmessig.

-Thor, vil du lukte på en nyfødt baby?
-Er du her, jeg ser deg deg ikke.
-Jeg sitter her, ved vinduet.
-Er det ikke sent?
-Jo, det er snart natt.
-Har du med drømmen?

Jeg går bort til sengen. Jeg ser at han har det vondt. Rynkene i pannen, de stramme fingrene.
Måten han puster på.
Han prøver å smile, men han klarer det ikke.
Og det er fryktelig å se på. Så jeg snur meg bort.

-Jeg skal hente en nyfødt baby til deg, Thor, som du kan lukte på.

Vurdert til: av 122 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg spør om vi kan svette i en våtdrakt.
Han legger avisen fra seg, baksiden treffer kaffekoppen på nattbordet. Men den velter ikke.
-Er det mulig å svette i en våtdrakt? Jeg spør igjen med stemmen som jeg vet han liker, bruker mye s og tunga langt frem i munnen.
Han tenker. Medisinene gjør han tregere, det sløve blikket som sliter med å fokusere, han ser opp i taket.
Øynene hans er ikke lenger brune, de er spettet med en ny grønnfarge. Han ser gammel ut. Eldre.

Jeg reiser meg opp fra stolen ved sengen hans, går bort til vinduet, trekker gardinene til siden.
Det lukter desinfeksjonssprit i rommet, sårskift og tulipaner. Det er ikke lenger lov med friske blomster, ikke på denne avdelingen. Men jeg har kjøpt lilla og hvite tulipaner, for Thor er så glad i blomster.
Og de står i vasen som vi kjøpte på auksjon i Sverige sist sommer.
Vi betalte femtusen for den vasen.

-Jeg vet ikke. Han har snudd seg mot vinduet, mot meg. Han støtter hodet med håndflaten.
-Skal jeg fortelle om drømmen min? Jeg åpner vinduet.
-Ja, fortell om drømmen. Han reiser seg opp i sengen.

Drømmen:

Jeg stod nederst i bakken bak svømmehallen, det luktet klor og skitten asfalt.
Langs veien gikk en liten jente, kanskje 8-9 år og trillet en barnevogn. Jenta var fra Korea.
I vognen satt det tvillinger, de var kanskje 2 år.
Jeg ble veldig trist av å se på det, på den vesle jenta som skulle trille søsknene sine opp den bratte bakken.
Litt lenger bort så jeg Jens Stoltenberg, i dress, prate med vaktmesteren i svømmehallen.
“Kom hit, Jens” Stemmen var ikke min, men det var jeg som sa det.
Jeg sa: “Er ikke dette fryktelig, at denne jenta har ansvaret for disse små”?
Jens Stoltenberg begynte å gråte, en slik stille gråt hvor tårene renner forsiktig nedover kinnene.
Han la armen sin rundt skulderen min.
Mens vi stod der rundt barnevognen og synes synd på den koreanske jenta, så vi et spedbarn som lå klemt fast i fjellveggen akkurat der bakken svinger.
Jeg tenkte at jeg ikke orker bidra mer nå, jeg ville bare snu meg bort og gå nedover, hjemover.
Men så klarte jeg ikke det.
Jeg forsøkte trekke babyen ut av fjellet, huden var ekkel å kjenne på. Kald, glatt og klam.
Og jeg tenkte at babyen må være død.
Jens Stoltenberg tok frem en kulepenn av dressjakka, skrudde den fra hverandre, og satte det hule røret ned i halsen på babyen. Så pustet jeg masse luft inn i den kalde kroppen. Jeg blåste helt til jeg besvimte. Og da jeg våknet lå jeg i en sykehusseng. Alle sykepleierene som jobbet på avdelingen stod rundt sengen min. Babyen hadde ikke overlevd.
På nattbordet lå en mobiltelefon, men det var ikke min. Jeg fikk et hysterisk anfall da jeg forstod at mobiltelefonen min var byttet ut med en annen. Jeg krabbet ut av sengen og løp rundt i rommet. Kastet meg inn mot veggene, hylte og skrek ut gråten. Mens jeg gjorde dette tenkte jeg at det var befriende å rase ut alle følelsene på den måten. At jeg kunne tillate meg slike voldsomme reaksjoner.
Tilbake i sengen kom en stemme inn i øret mitt som sa at en av sykepleierene på avdelingen var falsk og det var henne som hadde tatt telefonen min. Så gikk jeg inn på badet, bøyde hodet ned i vasken. Kaldt vann i håret. Da jeg så opp, og inn i speilet over vasken, så jeg ikke mitt eget speilbilde.
Men ansiktet til en av sykepleierene, hun med det mørke, lange håret.
Og da visste jeg at det var henne. Det var henne som var tyven.
Gjennom døråpningen så jeg to gutter som satt på sykesengen min, de hadde hvite dresser på seg.
Hvite dresser med hvitt slips.
Jeg spurte hvem de var.
“Vi er homser” svarte de.
“Men er ikke homser gode på å psyke ut folk” spurte jeg.
For jeg tenkte de kunne gå løs på den falske sykepleieren, tvinge henne til å innrømme tyveriet.
Joda, homsene skulle hjelpe meg, de hoppet ned av sengen og gikk ut av rommet. De var tvillinger.

-

Han sover. Nå ligner han seg selv.
Jeg går bort til sengen hans, tar av ham brillene og legger de ned på avisen.
Så kysser jeg ham på kinnet, og da tar han tak i hestehalen min og hvisker:
-Jeg tror det er vanskelig å svette i en våtdrakt, det er sikkert mulig, men det finner jeg aldri ut.
-Det er ikke så viktig, Thor, vi liker jo ikke vann, vi liker vin og tulipaner vi!
Så prøver jeg å smile. Men det går ikke.

Jeg tenker på reisen vi har bestilt til Skuespillhuset i København, og kjenner at vi ikke kommer dit.

Vurdert til: av 123 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Søkende mennesker er ofte traumatiserte og spåkoner er mislykkende prosjekter i eget liv, det sier Thor.
Thor er psykolog, og vi drikker kaffe sammen hver lørdag.
Klokken elleve møtes vi på Ozmos. Han forteller meg mye om menneskene.
Lærer meg hvordan gjennomskue andres motiver, hvordan jeg bør holde meg i bakgrunnen og være en observatør.

Vi spiser kanelboller, noen ganger hører jeg etter men stort ser jeg på avisene og nikker der det passer. Jeg lar han prate og legge ut, han trenger å realisere seg selv på nytt.  Det er synd han er så gammel, for det hadde vært så mye lettere å ha sex.
Jeg fortalte Thor om Gunnar på jobben. Jeg liker Gunnar, han er morsom.
Thor liker ikke Gunnar, og sier han er pedofil. Men de har aldri møtt hverandre.
Er du sjalu, spør jeg.
Da ler Thor så høyt at de andre gjestene snur seg mot oss.

-Sjalusi er hundejammer som tiltrekker tyver.
Og jeg kjenner at jeg ikke forstår dybden i utsagnet,
Thor vet det, at jeg ikke forstår,
så han klapper meg på kinnet. Ikke mykt og forsiktig, ikke en lett ørefik, men noe midt i mellom.
Graden av makt og kontroll i relasjoner bestemmer graden av trygghet. Så enkelt er det, sier Thor.

Noen ganger vil Thor lytte, han trenger ikke prate, han trenger sin egen stillhet.
Så lenge det varer.
Og da pleier jeg å fortelle han om drømmene mine.
Jeg fortalte om katten som fulgte etter meg, en skogskatt som følger etter meg hele tiden. Thor sier at drømmekatten varsler likegyldighet, lunefullhet og manglende trofasthet.
For katten er knyttet til huset, men ikke til menneskene som bor der. Katten forbindes med kvinnelige verdier i større grad enn andre dyr.
Thor forandrer seg når han analyserer drømmer, han prater høyere og blunker mer. Han klør seg i øret og retter på brillene. Lener seg over bordet, som om han deler hemmeligheter.
Timene med Thor flyter gjennom meg som regn.

Jeg ringer mormor.
Noen ganger er det vanskelig. Alle dagene til mormor er i uorden, i en vanskelig bevegelse.
Hun husker ikke tiden i riktig rekkefølge, men lever i et  ikke- lineært dynamisk system.
På en god dag kan jeg knekke koden.

Vurdert til: av 138 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og du satt ute i hagehusken med en hvit skyggelue
Jeg tenkte at nå var du blitt gammel
Vi hadde ikke fått plass i et slikt badekar, ikke begge to

Jeg så du tenkte på det, at det ville bli trangt
Du klappet på puten ved siden av deg, sitt her sa hånden din
Vi gynget litt frem og tilbake, solen brant på leggene

Vi trenger ikke bytte ut badekaret, det er fint det vi har
Så tok du skyggeluen av, la den i fanget ditt
Jeg kjente at det ville være deilig med et kyss

Jeg tok hånden din og flettet fingrene mine rundt dine
Du smilte til meg
Og selv om jeg så du var trist, smilte jeg bare tilbake

Vurdert til: av 216 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende